Som de fleste som har meg på facebook og sosiale media, så har dere kanskje fått med dere hva som skjer med min kollega Nick Morte i disse dager. Her er saken sett fra min side.
Nick var en av de første tattoovørene jeg ble kjent med. Da jeg kom inn i denne bransjen hadde jeg så og si ingen venner. Jeg var helt ny, kjente ingen, og var redd.
I 2008, da jeg fremdeles var lærling fikk jeg bli med min daværende sjef på min første tattooveringsmesse i Gøteborg. Jeg kjente absolutt ingen på etterfesten, men havnet ved siden av en fyr med langt hår ved middagen. Han presenterte seg som Nick Morte, var hyggelig, og behandlet meg som om vi allerede hadde kjent hverandre lenge.
Da jeg senere begynte å henge med han i Oslo, der han jobbet på en av de mest annerkjente og eldste studioene i Oslo; Lucky 7 Tattoos, ble han fort en av mine beste venner.
Vi jobbet ikke sammen selv om det var en av de tingene jeg ville helt fra begynnelsen. jeg jobbet på et annet studio, men begynte å henge på hans studio, Lucky 7 Classic etter arbeidstiden min var ferdig for å hjelpe ham og å lære mer.

Han var en av de flinkeste, og en stor helt for meg innen yrket. Han lærte meg mye disse årene jeg hjalp han på kveldene. Selv om vi hadde veldig forskjellig stil, var det teknikken og hans kunnskap som skulle senere forme mine tattooveringer.
En dag så fikk jeg høre at det kanskje var ledig plass på studioet, og jeg ringte med en gang til sjefen der og avtalte et møte. Kort tid etterpå jobbet vi sammen i et lite studio her i Oslo.
Jeg gledet meg til jobb hver dag. Endelig hadde jeg en plass jeg følte jeg hørte hjemme. Samme interesser, samme musikk valg og store likheter innen kundekretsen.
Selv om vi hadde allerede reist rundt mye sammen, så var dette begynnelsen på noen av de mest interessante årene i mitt liv. Vi reiste på messer, hadde Art Fusion med andre artister på studio, konserter, tattooverte på festivaler, malte sammen og hadde masse foto seanser sammen med hans kone som er fotograf.

Det er det siste året ting begynte å bli vanskelig. Etter 5 år som tattoovør og skattebetaler med eget enkeltmannsforetak i Norge fikk han plutselig avslag på fornyelse av arbeidsvisum. Grunnen var at myndighetene her i Norge ikke mente at man trengte faglig kompetanse for å bli tattoovør, og det er derfor ikke et godkjent yrke her i landet.
Han fikk ikke lov å reise ut av landet, så vi kunne heller ikke planlegge noen nye messer. Humøret begynte også å forandre seg, helsen til Nick var heller ikke bra. Han ble syk av stress. Utslitt, orket ikke jobbe, fikk problemer med hjertet og startet på blodfortynnende medisiner, og ble mer og mer innesluttet.
Selv fikk jeg lite detaljer av saken, utenom at advokaten de hadde jobbet med å løse den.

De fikk igjen avslag, og bestemte seg for å ta det til retten mot Une/UDI.
I rettsaken måtte vi overbevise at tattoovering var et unikt yrke, og at ingen kunne ta over jobben til Nick. Det var dette saken gikk ut på, og det var dette vi ville bevise for myndightene. At det vi drev med var Custom tattooveringer. Kunst som ingen andre kunne utføre med samme presisjon.
Her er noen ord fra Mardo Kurdian som har Tattoo Meltdown Convention og studioet Amigo Ink
“Mitt namn är Mardo Kurdian och jag är tatuerare och organisatör för en av Sveriges största tatuerings mässor. Jag har fått reda på vad som håller på att hända med vår kära kollega Nick Morte och jag blir helt förfärad över hur detta har gått till. Nick har i många år varit en inspiratör och stöttepelare i tatueringsbranschen, han har inspirerat många tatuerare att alltid göra sitt bästa. Han är en flitig föreläsare och han har alltid förespråkat att man skall göra rätt för sig. Jag är helt förfärad över att ett civiliserat land som Norge inte kan göra bättre än såhär. Nick har bott, jobbat och betalat skatt i Norge. Han har aldrig utnyttjat systemet på något sätt, utan hela tiden velat göra rätt för sig. Jag hoppas att norska staten tänker om och låter nick stanna i det land som han länge kallat sitt hem. ”
Nick var glad etter rettsaken. Hadde en god magefølelse, og sa AT DET FØLTES GODT å vite at han vertfall kunne slappe av de to ukene det tok før retten hadde en dom. Vi gikk ut etterpå , tok et par øl, og følte at alt endelig var som før.
Det viste seg at vi tok grundig feil.

Etter rettsaken tok Nick noen dager fri for å male. Han fikk ikke lov å jobbe så lenge rettsaken var pågående. I disse dagene la jeg merke til en politibil som stod utenfor studio nesten hver morgen/kveld. Tenkte ikke så mye over det, men sendte en snapchat med bilde til kompisene mine og spøkte litt med at nå kommer de og tar Nick.
Jeg hadde tydligvis rett.

Jeg satt og jobbet som vanlig, men sendte en melding til Nick om at han burde komme innom å henge litt,siden det var så lenge siden jeg hadde sett ham. det tok ikke lange stunden etter at han kom da det dukket opp to sivil kledde menn på studio. Jeg spurte om de trengte hjelp til noe, men de kastet ikke et blikk på meg en gang ,og gikk rett bort til Nick. De spurte om navn og ID.
Jeg ble redd. Jeg skjønte hva som skjedde nå og spurte hva de ville. Uten å svare meg tok de han med seg ut på utsiden.

Jeg la fra meg maskinen for å ta telefonen min. Jeg måtte gjøre noe. Da de kom inn med han igjen sa Nick at jeg måtte ringe advokaten. De tok han med seg.
Da jeg gikk utenfor så jeg flere politibiler og at de stod og pratet med Nick. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å begynne å ringe.
Først ringte jeg hans kone, Nina Red for å opplyse henne hva som hadde skjedd. Så ringte jeg advokat for å få han på saken. Jeg var livredd og skjelven, men klarte å fullføre tattooveringen og komme meg hjem. Følelsen avå bli overvåket i sitt eget land var skremmende.
Jeg ringte alle jeg kjente som hadde en del i saken og hadde vært tilstede under rettsaken for å spre ordet. Deretter fikk jeg tak i advokaten igjen for å vite hva som skjedde. Jeg fikk vite at de ble anholdt og fratatt passene, men at de skulle holde meg oppdatert.

Samme kveld fikk jeg telefon av Nick at alt var OK, og at jeg ikke skulle stresse. De hadde fått tilbake passene, og skulle vente på videre info i saken.
Endelig kunne jeg slappe litt av, og avtalte å møte Nick etter jobb.
Allerede neste dag fikk jeg en ny telefon fra Nick.
“De har fått ordre om å arrestere oss. Ring advokat. Jeg har ikke tid. De kommer nå”.

Siden da har jeg jobbet døgnet rundt med å få tak i alle kontakter jeg har i media. Per Heimly som har Nina som foto assistent har ringt sine, jeg har ringt mine.
Trandum har ikke vært mye samarbeidvillige får å få til et intervju med Nick, så vi sitter fast.
OG DET ER DETTE JEG REAGERER PÅ!
Har man lov til å deportere noen før en dom er satt? Kan man nekte noen å gå ut i pressen når de hadde åpen rettsak for publikum og presse? Kan man sende folk ut før man har fått godkjennelse fra landet de skal bli sendt til??
De har forsåvidt ikke lov å nekte Nick muligheten til å ytre seg i media da rettsaken hans var åpen. Og så lenge han oppholder seg på norsk jord lever han under norske regler som innebærer 100% ytringsfrihet.
“DET STRIDER MOT EUROPEISKE MENNESKERETTIGHETSKONVENSONEN Å ARRESTERE EN PERSON FØR DOM I SAKEN ER SATT, OG DET ER STOR FARE FOR HANS RETTSIKKERHET AT IKKE HAN FÅR VÆRE TILSTEDE UNDER SIN EGEN RETTSPROSESS.”

Hvis dette er resultatet av målet til Sylvi Listhaug om å kaste ut 9000 utlendinger i løpet av 2016 blir jeg kvalm. Å føle at mine venner blir behandlet som kriminelle og bli overvåket i Norge i 2016 er skremmende. Når folk har sak på gang, papirer og ID i orden ,men allikevel blir behandlet som dyr, så vet jeg ikke hvor vi er på vei. Er Norge i ferd med å bli en politi stat?
Hele saken skurrer, og jeg vet at dette er ikke første gang UDI bryter sine egne regler. For akkuratt et år siden var det en lignende sak om en person som ble pågrepet og skulle sendes ut selv om det ikke var avklart noe svar fra hans søknad om asyl i Norge.
Du kan lese saken her
Jeg venter fremdeles på videre info om hva vi kan gjøre og hva som skjer med Nick. Her en liten pressesak fra Dagsavisen tidligere i dag:
DAGSAVISEN I DAG: SMINKET SYLVI LISTHAUG
Jeg holder dere oppdatert.